Hei alle sammen
Nå er det lenge siden jeg har skrevet et innlegg her, og det har jo sine naturlige
forklaringer.
Verden er for øyeblikket ekstremt annerledes. På mer enn én måte.
Fra å være bekymret over å ha vondt i bena, og føle seg redd for det i vinter, så kom det
plutselig inn en hel annen redsel.
I løpet av få måneder gikk vi fra å feire jul, bursdager, vinterferie og herlige dager med
familie, til full isolasjon. Til en verden med hamstring av mat, barna ble tatt ut av barnehager
og skoler, butikker med tape på gulvene som markerer en meters avstand fra hverandre,
kjøpesentrene er stengt, konfirmasjoner og bryllup er avlyst. Landegrensene er stengt over hele
verden, og oppfordrer oss til å stå sammen ved å være hver for seg.
Frivillig karantene
Vi var ikke noe unntak, og vi gikk ut i en 14-dagers frivillig karantene på grunn av usikkerhet
rundt host og hark hos Morten og meg. Man fikk jo ingen test så lenge man ikke hadde vært i
utlandet, eller visste om man hadde vært i nærheten av noen som var smittet med Covid-19. Min
tanke var vel som hos så mange andre, at det er umulig å vite sikkert at man IKKE har stått i
nærheten av noen med smitte de siste 14 dagene, så vi holdt oss hjemme. Og som om ikke verden var
i endring fra før, så gikk firmaet som Morten jobbet for konkurs uken før Norge stengte på grunn
av korona. Ukene siden korona brøt ut, har vært interessante. Om det er lov til å kalle det det.
Omstillingen
De første to ukene ble vi som sagt hjemme. Vi handlet inn kun det mest nødvendige før dette, så
det dukket opp litt mangler i kjøleskapet etterhvert. Men kjære vene, er det noe jeg har fått
erfare, så er det hvor utrolig hjelpsomme folk er i kriser. Det manglet ikke på naboer og
familie som stilte opp og handlet for oss. Matposene sto klare utenfor døren på morgenkvisten. Vi
manglet absolutt ingenting.
Men å gå sånn oppå hverandre i to uker er ekstremt spesielt, og det gikk overraskende greit.
MEN, er det en ting jeg vet at jeg IKKE skal bli, så er det lærer. Nå har jeg riktignok bare ett
barn, som er ganske stor, men Gud bedre så mange diskusjoner det har vært. Om den minste lille
ting – vi har virkelig hatt våre «mor-sønn»-krangler. Takk og pris så er det ingen av oss som er
langsinte, og det har blåst fort over. Men tenk så mange av disse diskusjonene lærere har HVER
eneste skoledag! De fortjener jaggu meg Kongens fortjenestemedalje!
En annen ting jeg merket godt av å gå hjemme på denne måten er hvor utrolig tiltaksløse vi ble. Joda, vi ser rotet, og vi burde tatt det, men er det noe annet vi kan gjøre istedet? Og hvem av oss skal egentlig ta tak i rotet? Det er det evige spørsmålet hos Morten og meg, haha! Samtidig så rant det inn snapper, og Instagrambilder hvor folk pusser opp, rydder, og sliter med å fylle tiden sin med nok aktiviteter. Vi var på ingen måte der. Jeg tror kanskje at dette kom av at Morten har jobbet ekstremt mye de siste tre årene, og plutselig var pappa og kjæresten hjemme hele tiden i 14 dager. Vi krøp rett og slett litt opp i sofaen sammen og baaaare koste oss. Ja, vi har kost oss sammen også. Det tror jeg flere familier har erfart, at det ble endelig tid.
Små gleder
Vi er så heldige, og bor i verdens beste nabolag, så når folk flest fikk beskjed om å holde seg
hjemme, fikset naboen vår «Bli hjemme»-Kahoot på mandager, noe han fortsatte med i flere uker.
Helt fantastisk, og til glede for utrolig mange. Vi hadde plutselig hele nabolaget hjemme hos oss
digitalt. Å se alle menneskene man er vant til å se i hverdagen på skjermen, var fantastisk.
Hver gang Kahooten var over, og vi skrudde av, var det som om stua plutselig var helt tom og rar.
Jeg er jo riiiimelig sosial av meg, så det å se folk var som julaften for meg.
Nabobandet
Midt oppi det hele, bestemte noen av oss naboene at vi skulle lage et lite naboband, og vi begynte
å holde «avstands-trøste-konsert» for nabolaget. Vi sendte direkte fra en lokal Facebook-gruppe.
Vi spilte kjente kjære sanger som de fleste kjenner til, og la ut tekstene slik at de som satt
hjemme kunne synge med.
I disse lange månedene, er det ikke alle som har familie rundt seg. Mange har sittet isolert
hjemme, og det var flott å kunne bidra med å lyse opp dagen deres en gang i uka. Vi spilte også
for det lokale aldershjemmet to ganger, og det var utrolig givende og rørende. Å stå nede i
bakgården å spille, og se opp på beboere og ansatte ved aldershjemmet som danser, synger og
koser seg. Det er noe av det fineste jeg har opplevd på lenge. Å synge på disse konsertene har
vært som terapi for meg også. Jeg hadde nesten glemt hvor glad jeg er i å synge, og hvor viktig
musikk er i perioder hvor livet ikke alltid er helt som det skal.
Hverdagsgledene
Jeg merket også hvor glad jeg ble for de små tingene, som å gå en tur i butikken etter 14
dager hjemme var helt magisk. Særlig sammen med kjæresten. Føltes nesten som en date når man
plutselig snek seg en tur til Coop, ha ha!
Eller hvilken lykkerus jeg var i den dagen jeg endelig fikk kommet meg til frisøren. Det føltes
som jeg hadde trukket gullbilletten i form av en frisørtime. Jeg danset i gata, og sang fra jeg
parkerte bilen, til jeg var inne i salongen. Folk må jo ha trudd jeg var helt skrullete...og det
er jeg jo.
Alt i alt, så har det har vært en følsom karusell denne tiden med Korona-virus. Mange ting har
endret seg. Noe til det verre, men mange ting har faktisk blitt til det bedre. Fra samboer mistet
jobben, til korona, karantene, hjemmeskole, dårligere økonomi og oppbygging av nytt firma til
min samboer.
Nå har verden forsiktig begynt å åpne opp litt, og livet kan sakte, men sikkert komme tilbake. Selv om noe selvfølgelig er annerledes enn før korona. Jeg tror alle vi alle har lært mye om oss selv i denne perioden. Det har ihvertfall jeg, og nå skal jeg kun se fremover, og glede meg over at det er sommer.
Håper dere alle har det bra, og nyter deilige sommerdager!
Klem fra Marianne Multiskrulla