Kjære Linda, Susanne, Mirjam, Bente og Therese!
Nok en gang, så stiller dere opp for meg. Å skrive disse ordene til meg og om meg krever mot. Å
tørre å være så ærlige, krever styrke. Og det er det som er så fantastisk med dere. For når jeg er
svak, så er dere der og gjør meg sterk igjen.
Men denne gangen stiller dere også opp for alle der ute som på en eller annen måte har vært, eller
er i samme situasjon. Som opplever at noen de er glad i endrer seg. Dere viser at det er lov til å
bli forbanna, det er lov til å ha lyst til å filleriste, det er lov til å ikke vite hva man skal
gjøre, og det er lov til å bli lei seg. Man er ikke noe dårligere venn, kjæreste, barn, mann eller
forelder av den grunn.
Det er ikke lett å stå utenfor å se på at noen du er glad i ikke er frisk. Dette er noe vi som er
syke aldri må glemme. Jeg er sikker på at de fleste av oss har noen i livet som vi burde huske på
å takke hver eneste dag.
Jeg har vanvittig mange i livet mitt som fortjener takk og berømmende ord. Men denne gangen, så er
det jentene mine jeg ønsker å takke.
-17.jpg)
Tusen takk, jenter! Hva var vel livet uten dere? Jeg er så vanvittig glad i dere, og et liv uten dere hadde blitt et grått et. Dere er latter, moro, snørr og tårer. Dere er styrke, hjerte, mot, og trøst. Dere er et helt eget univers, og jeg er så heldig at jeg får lov til å være en del av det universet.
Takk!
10 000 klemmer fra Marianne