Godt nytt år alle sammen!
Januar fløy som alltid avgårde i en rakettfart, og jeg skjønner ikke helt hvor den måneden ble av.
Men nå er det februar, og lyset er iferd med å vende tilbake. Og det skal bli så utrolig godt. Jeg
syntes
denne vinteren til nå har vært så grå og trist her på Østlandet. Det har vært tungt å stå opp. Og
jeg
føler meg jo aldri helt uthvilt. Jeg sover fortsatt altfor mye av døgnet, og får ikke gjort
halvparten av
det jeg setter meg som mål for å få gjort. Og blir like skuffet over meg selv hver gang.
Jeg er jo egentlig en jente med mye energi, og mange rundt meg kan ikke skjønne at ikke jeg
skulle
klare å jobbe 100%.
Så for noen uker siden, så tenkte jeg at nå er det nok. Kanskje alle rundt meg har rett. Kanskje
jeg får
det bedre hvis jeg begynner å jobbe mer? Pushe meg selv litt. Kanskje det er det jeg trenger
?
Så jeg bestemte meg for å snu døgnet mitt. Stå opp tidlig, og fylle dagene med noe fra morgen
til
kveld. Jeg bestemte meg for å finne et prosjekt som kunne være «jobben» min.
Prosjektet ble å tømme rommet til sønnen vår, og gjøre dette til et «stor gutt rom», med plass til
pc,
skjermer osv. Men herligheten så mye leker den guttungen har. Jeg følte jeg aldri ble ferdig.
Hvordan
er det mulig å ha SÅ mye Lego, og unnskyld meg, så mye «dritt».
Jeg ryddet og ryddet litt hver dag, jeg malte vegg, og flyttet på møbler. Jeg sto opp kl 07, holdt
på på
rommet til kl var ca 16, og var klar for å legge meg kl 21. Det er jo sunt og fint tenkte jeg.
Forsøkte å
lage meg en arbeidsdag.
Gikk jo egentlig ganske bra en stund. Fikk gjort unna masse. Men etter at et par dager var
passert, så
merket jeg at kroppen begynte å føle seg rar. Var så totalt utslitt når klokken var 19. Klarte
nesten
ikke å stå oppreist av utmattelse.
En utmattelse som ikke kan betegnes med ordet sliten, men totalt utmattelse. Jeg var helt
tom.
Jeg ble oversensitiv til lyd, hodet og øyne verket. Jeg tenkte jo at det går nok over. Det er
sikkert bare
en overgangsfase.
Men det gikk jo ikke over. Selv hvor mye jeg forsøkte å ta meg sammen. Og da kommer de derre
dumme følelsene igjen. At det bare sitter i hodet ditt. Såpass burde du orke. Forsøkte å ikke
henge
det på MS-knaggen. Helt til jeg våknet en morgen og skulle gå ut av sengen. Bena mine føltes ikke
ut som mine ben. Det var som at jeg hadde fått skrudd på for korte ben, og det ilte smerte i bena
for hvert skritt jeg tok. Det å gå opp en trapp var nesten umulig. Det var ikke nok krefter i
bena. Å ha på en bukse var som å
ha på et elektrisk teppe som var for trangt og ga meg små støt kontinuerlig.
Jeg ble redd!
Jeg har alltid vært flink til å prøve å ikke henge symptomer som kommer så raskt på
MS-knaggen,
men nå ble jeg redd. SKIKKELIG redd!
Jeg fant ingen logisk forklaring på hvorfor jeg hadde disse følelsene i bena. Jeg praktiserer
yoga, men
hadde ikke gjort noe som jeg ikke har tålt før, jeg hadde sovet nok, jeg hadde spist bedre.
Nå har jeg hengt ALLE bekymringene på MS-knaggen, for nå jeg er redd. Jeg er en positiv jente,
som
liker å tøyse og tulle, men nå er jeg bare redd.
Jeg er redd at det er noe galt med bena mine. Jeg er redd for at MS min er under utvikling. Jeg
er
redd for at mine planer om å bli yogainstruktør går i vasken. Og jeg er redd for hvordan
mennesker
rundt meg vil reagere hvis jeg plutselig ble dårligere.
Jeg er redd fordi jeg forstår at det kan bli vanskelig for meg å klare en 100% jobb igjen, og jeg
er redd
fordi jeg ikke har fått noen svar ennå.
Kanskje er det bare at jeg er «normalt» sliten, eller kanskje er det MSén? Jeg har time hos
nevrologen
om noen dager, og får nok mer svar da. Bena mine har blitt litt bedre, og ikke så intenst vondt
lenger,
og det er jeg glad for, men det har ikke fjernet frykten for hva dette er.
For vet dere hva som skremte meg mest? Jo, det at jeg ble så fryktelig redd! Jeg har vært
ganske
heldig med lite fysiske symptomer, og det er mange år siden sist. Men nå ble jeg redd.
Og det må jo være lov til å bli redd. Vi som lever med kroniske sykdommer blir jo verdensmestere i
å
ha det bra med sykdommene våre. Vi skal jo overbevise oss selv, og andre om at det går så bra
med
oss. Og jeg heier på at positivitet er kroppens magiske medisin. Men det er dagene som ikke er
så
bra som må heies på. For det er da vi trenger det som mest. Og det er lov til å føle seg svak og
lei, og
det er lov til å være redd.
Denne gangen er det ikke en positiv og morsom Multiskrulle som skriver. Denne gangen er det
bare
meg, Marianne, med ms, og jeg er redd.
Legger ved en linje fra Erik Bye sin låt: Vår beste dag.
«Mangt skal vi møte - og mangt skal vi mestre- dagen i dag, den kan bli vår beste dag.
