Hallo! Er dere der ute? Husker dere meg? Husker jeg dere?
Så klart jeg husker dere! Selv om det nå om dagen ikke er en selvfølge. Ingenting er vel en
selvfølge nå om dagen. Det er nå over et år siden Norge stengte ned, og vi måtte innse at vi
befant oss midt i en pandemi. Det er ganske utrolig å tenke på. Norge stengte ned! Butikker,
restauranter, kafeer, biblioteker, kino, konserter, skoler,barnehager, ja til og med hjemmene våre
stengte plutselig ned. Vi fikk ikke lov til å ha gjester engang. Og hva gjør en slik nedstengelse
med oss mennesker.
Hva slags «bivirkninger» får vi på dette?
Alle mennesker er jo avhengig av stimuli av forskjellige sort. Og jeg vil påstå at blandt alt som
ble stengt, pleier vi å finne vår daglige stimuli. Jeg gjør ihvertfall det. Og i det siste så har
jeg reflektert litt over hvordan det hele har påvirket meg. Hvordan går det med deg,
Marianne?
Jo, det skal jeg fortelle deg. For er det noe jeg har blitt bedre kjent med, så er det MEG. Om det
er sunt å få så mye tid til å reflektere over seg selv, det er jeg usikker på.
Bortsett fra å være 10 kg tyngre, og glemt hvordan man bruker stramme klær, så har jeg brukt mye
tid på å analysere alt det rare som foregår i hodet mitt. For der går det unna
innimellom.
For hvordan har egentlig hjernen min det?
Har jeg tatt godt nok vare på den under denne pandemien?
Har den fått nok pleie?
Og hva er det som gjør at akkurat min hjerne har det bra?
Og hvordan vet
jeg at hjernen min har det bra?
Alt dette er jeg nemlig veldig usikker på.
Folk som kjenner meg vet at min hjerne innimellom går på høygir. Den jobber så fort og
uregelmessig noen ganger at jeg nesten ikke klarer å følge med selv. Jeg kan skifte samtaleemne i
rekordfart, og mest sannsynelig avbryte noen. Men jeg fikk rett og slett ikke med meg at jeg
avbrøt noen, hjernen var allerede på nytt tema. Jeg har aldri fått diagnosen, men at det er litt
ADHD tendenser er det ikke tvil om. Og det kan bli forferdelig slitsomt. For mennesker rundt meg,
men aller mest for meg selv. Jeg kan noen ganger fysisk kjenne at hjernen er sliten. Og jeg har
ofte tenkt at dette kan jo ikke være bra for de stakkars hjernecellene mine. Og har jeg gjort noe
som trigget denne aktiviteten.
Og det fascinerende er at den samme hjernen noen ganger føles helt tom.
Det værste er når den føles tom og full på en gang. Når konsentrasjonen ikke fungerer, og det blir
totalt kortslutning. Det er da det blir full stans på dette hurtigtoget av en hjerne. Da er
energien borte, og alt man vil og får til er bare å sove.
Og igjen tenker jeg jo; har jeg gjort noe som trigget dette. Og er det noe jeg kan gjøre for å
unngå dette.
Det snakkes jo mye om det å ha god hjernehelse.
Men hva er god hjernehelse?
Og hva er god hjernehelse for deg, og hva er god hjernehelse for meg?
Er det å være flink til å lese bøker, løse kryssord, trene masse, spise sunt, få nok søvn og lær
en ny ting hver dag god hjernehelse?
Ja, det tror jeg helt sikkert hjelper. Men jeg tror også at god hjernehelse kan være å ha det bra,
gjøre ting som gjør deg lykkelig, ting som utfordrer deg, som får deg til å slappe av, herlig
musikk, spennende hobbyer, en god sjokolade , eller et deilig glass vin.
Og der ser jeg at jeg har hoppet fra emnet pandemi til hjernehelse, ha ha ha.
Men for å runde av begge emner, så har pandemien lært meg mye om meg selv. Jeg har lært at det ha
en hjerne som innimellom går litt fort også kan være en velsignelse. At det å ha et driv i hodet
er med på å få meg til å si ja til fantastiske ting, og utfordre meg selv.
Det er vel en grunn til at jeg kalles Multiskrulla....litt utenom MS også.