Hei kroppen min! Hva skjedde?
Jeg har hatt mange venner igjennom livet, noen kommer, og noen går.
Men du og jeg, kjære kropp. Vi har vel aldri blitt særlig gode venner, har vi vel? Jeg føler at vi
har
forsøkt å få til noe som ligner et vennskap et par ganger, men har sjeldent blitt no av. Vi har
tvunget
oss gjennom noen kurs, og noen kurer. Noen med bedre resultat enn andre, men aldri noe som
varte, og aldri noe som gjorde vennskapet vårt sterkere.
Og det verste av alt er jo at jeg snakker ikke om MS min. Jeg snakker ikke om den alvorlige
diagnosen
jeg har. Neida, den har jeg et ganske avslappa forhold til.
Og det er dette som er så flaut. Jeg snakker om sommerkroppen 2019, og alle sommerkropper
siden
år nitten pil og bue.
Hånda på hjertet! Jeg bruker mye mer tid på å bekymre meg for om jeg er tynn nok, fast nok
i fisken,
bla bla bla, enn om hvordan det går med ms min.
Jeg bruker mer tid på tenke, gruble, lese side opp, og side ned om hvordan jeg kan bli tynnere, og sunnere. Drikk grønn juice, dropp karbohydrater, unngå sukker, spis plantebasert, dropp gluten, spis mindre. Jeg er mer belest på dette emnet, enn om diagnosen min. Og dette kan jo ikke fortsette.
I dag sto jeg i prøverommet i en klesbutikk. Skulle kjøpe meg bikini og badedrakt. Det finnes
ikke
verre klær å prøve i et prøverom med lys ovenfra enn bikini og badedrakt. Jeg kom rett fra
yogatime,
og følte meg flink. Så tenkte at dette takler jeg.
Jeg tok av meg klærne uten å se meg i speilet, fikk på meg bikinien, og åpnet øynene. Og det jeg
fikk
se var uten filter, for å si det sånn.
Jeg snudde meg fort rundt, men det hjalp jo ikke, for da jeg så rett frem, så jeg jo rett
i speilet bak,
hvor den ufiltrerte rompa mi lyste mot meg som en stooooor sol.
Jeg holdt på å begynne å grine. For denne kroppen kjenner jeg ikke. Inne i hodet mitt, så har ikke
jeg
en sånn kropp. Og det var det som fikk meg til å stoppe opp.
Inne i hodet mitt har jeg ikke en sånn kropp??
Nei, for der inne er jeg fortsatt I tyveårene, med spretten rumpe, struttende pupper og silkemyk
hud. Inne I hodet mitt, så forventer jeg at tiden skal stå stille. Men den gjør jo ikke det. Eller
for de som faktisk gjør alt det alle artiklene sier om hvordan beholde en ung kropp osv, så står
nok tiden stille. Men jeg….jeg tror jeg begynner å bli ferdig med å lese alle disse artiklene
jeg.
For tiden har ikke stått stille. Jeg har blitt 44 år. Kroppen min er 44 år. Den har født barn, den
har
danset, den har jobbet, den har blitt syk og den har vært flink. Den har vært tynn og den har
vært
tykk. Men akkurat I dag, da jeg så meg i speilet, da så jeg en dame på 44 år.
Jeg snudde meg sakte tilbake, og så på meg selv i det store speilet. Jeg så på meg selv lenge.
Veldig
lenge. Og der og da, så tenkte jeg: Skulle jeg prøve å bli venner med denne 44 år gamle kroppen
da?
For vårt dårlige vennskap fører jo egentlig bare med seg negativitet på så utrolig mange
områder.
Tenk på så mye plass jeg kommer til å få i hodet mitt hvis jeg fjerner alle de negative tankene om
min
egen kropp. Og jeg vet at jeg ikke er tykk. Dette innlegget handler egentlig ikke om det. Men
det
handler om hvordan vi oppfatter oss selv, og hvordan jeg oppfatter meg selv. Og om MITT forhold
til
kroppen MIN, og det at den er i stadig forandring. Og jeg tror ikke jeg er alene.
En annen ting er jo at jeg elsker å kose meg, elsker å leve det gode liv. Men hittil i livet, så
har jeg
sjeldent kost meg UTEN at jeg har fått dårlig samvittighet. Men jeg tror kanskje at det er nok nå
jeg.
Jeg kommer aldri til å bli 20 år igjen, og jeg kommer aldri til å slutte å kose meg.
Og hallo dere! Jeg heier ikke på å leve usunt, og ikke ta vare på seg selv. Jeg prøver å heie på
å
akseptere den man er akkurat nå. For akkurat nå, er jeg bra nok.
God sommer! Til alle dere FANTASTISKE mennesker!
