Multiskrullas venninner tar ordet!

Hei.
Jeg har kjent deg, Marianne i mange år. Det var vi to som opplevde ungdomstiden sammen. Den tiden vi begynte å dra på fester, byturen og sydenturer. Selv om vi er forskjellige, så er vi to gode venner. Du er den "ville" jenta og jeg den" rolige". Du stilte opp for meg da jeg også trengte deg. Vi var mye hjemme alene hos deg i helgene. Din mor og far var ofte på hytta. Vi så på filmer og skravla kvelden lang, elsket å fiffe oss opp og ha foto-shoot. Spilte mye spill og sang osv. Da sommeren kom var jeg med deg og din familie på båtturer. Vi elsket å sole oss på dekk og bade. Den ene sommeren var det du ble "syk". I hvert fall det jeg husker. Plutselig sluttet du å spise. Du var avhengig av vannflasken din. Den hadde du med deg overalt i lang tid. Du tok en bit av en brødskive og mente at du var så mett. Var en vanskelig tid det der. Du ble innesluttet og etter hvert avhengig av dine foreldre. Du ville ikke at de skulle reise fra deg. Du var redd for å besvime hvis de dro. Du som elsket å kjøre bil, klarte ikke det lenger. Hadde alltid med deg spypose for du var alltid kvalm og redd. Angsten hadde kommet! Du har grått mye. Etter hvert mistet du synet på øynene, armen og benet sviktet i perioder. Dette gjorde oss alle vondt og noen ganger forstod vi ikke. Du som før var med på alt.

Mange tøffe år har du hatt og kampen er ikke over. Du jobber nok med deg selv hver dag selv om venner ikke ser det. Vi er i jobb og hektiske hverdager, så slitne blir vi også. Så vi er nok ikke flinke nok til å høre alltid hvordan det går med deg nå. Derfor er jentekvelden en gang i måneden viktig.

Det var godt da du fikk en diagnose.

Etter diagnosen, så har du kjempet. Ser positivt på livet ditt. Selv om ikke alltid familien og vennene dine ser at du har tøffe dager . Du kan være flink å skjule det. Nå når vi skal finne på noe sosialt, kan det hende du sier du ikke orker å være med. Men du tar deg sammen og hiver deg med.

Som regel så går det over alle forventninger og du er den siste som drar hjem. .

Klem Bente

Jeg ble kjent med Marianne august 1991 på Linderud videregående skole. Jeg syntes Marianne var(er)en utrolig vakker jente. Selvsikker, høylytt og utadvendt. Vi ble raskt venninner! Vi gikk kun det første året på videregående skole sammen. Jeg begynte på en annen skole i Oslo, og Marianne på Sogn, og frisørlinjen. Men vi holdt tett kontakt. Marianne var helt klart en selvskreven gjest da jeg giftet meg i1995.

Da jeg i 1996 ble gravid, og jeg etterhvert gikk inn i svangerskapspermisjon, begynte Marianne å invitere til lunsj hjemme hos seg. Mai 1997 fødte jeg en nydelig jente, og Marianne kom hver dag på sykehuset og besøkte oss. Dagen før jeg skulle dra hjem fra sykehuset, skulle Marianne komme. Vi hadde vel avtalt tid, men hun kom ikke som avtalt. Omsider kom hun. Da hadde hun blitt sittende på et toalett ute i gangen. I 1 1/2 time, med svimmelhet og angst for å kaste opp. Da begynte en ny epoke for Marianne og for oss rundt henne.

Den alltid så livsglade og sprudlende Marianne, ble ei jente fylt med angst for det meste. Kunne ikke kjøre bil alene, ville ikke dra noe særlig ut hvis ikke hennes mor var med. Hun ble egentlig mer og mer isolert.

Men hun inviterte gjerne hjem til seg, så da jeg fikk barn, og Linda og Therese også fikk barn, inviterte Marianne til barseltreff hos seg. Det var jo ganske så fantastisk!!! Hun startet siden jentetreff, hvor vi møttes en gang i måneden, og det gjør vi den dag i dag.

Men i mange år før diagnosen, var treffene veldig geografisk begrenset!! Vi dro kun hjem til hverandre, hun ville aldri dra ut, reise osv. Det ble ofte Marianne sin angst og uro som var fokuset på jentekveldene. Men jeg husket å tenke at vi syntes det var slitsomt, men tenk så utrolig mer slitsomt det er for Marianne!! For hun ønsket jo ikke å ha det slik! Jeg syntes Marianne var en utrolig sterk jente, til tross, hun prøvde å se det positive i all galskapen!

Da Marianne endelig fikk diagnosen MS, falt mye på plass. Hun fikk en forklaring på alle symptomene hun hadde hatt. Vi kunne bokstavelig talt se skuldrene senke seg. For selv om MS ikke akkurat er noe å være glad for, så var det godt å få en diagnose som ga en forklaring på hvorfor hun hadde hatt det så fælt i mange år!

Marianne begynner nå å leve igjen! Planlegger fremover, drar utenlands, ut med venner, jobber og trener. Er super mamma for Dennis og god kjæreste for Morten. Hun er faktisk ganske så lik den jenta jeg ble kjent med i 1991, bare sterkere og med mer livserfaring! Og jeg Elsker denne venninnen min såå høyt!!

Kjære Marianne! Digger deg og elsker deg.

Klem Mirjam

Du gikk fra å være en sprudlende, glad jente til et spøkelse av deg selv ganske fort.
Det var vanskelig å forholde seg til deg. Man visste aldri hvilket humør du var i, og det var mye syting på hvor fælt du hadde det.
Men du fikk nå ikke så mye sympati fra meg på den tiden heller. Ofte tenkte jeg «uff nå må du skjerpe deg, Marianne, kan vel ikke være så ille!»
Så da vi endelig fikk diagnosen, så var det en lettelse, selv om det var veldig tungt og.
Men det fine med deg og meg er vi har alltid har klart å ha med oss humoren på de tyngste dagene også.

Er utrolig glad i deg, og så utrolig glad for å ha deg i livet mitt
Klem fra Suzanne

Min kjære venninne Marianne!
Jeg har kjent Marianne fra barnehage tiden. Vi har så og si vokst opp sammen.
Marianne har alltid vært en utadvendt og sprudlende jente. Og jeg husker godt den frykten som rammet henne for snart 15 år siden. Jeg var i starten av anfallene helt overbevist på at hun overdrev og ville bare ha oppmerksomhet på "angsten" som hun valgte å kalle det. Hun turte ikke å være med på noen ting. Tenk hvis hun fikk et anfall mens vi var ute! Det gikk så langt at hun ble mer og mer isolert fra sosiale settinger. Det var ganske vanskelig som venninne å ta alvorlig. Og det ble mye negative holdninger rundt Marianne. Vi ville liksom ikke innse at hun hadde et alvorlig problem. Men etterhvert som anfallene ble mer alvorlige og mer synlige, var det ikke lenger i tvil om at Marianne slet med angst (trodde vi). Det gikk jo så langt at Marianne selv trodde hun var gal og ville legges inn på psykiatrisk avdeling.
Jeg husker Marianne var hos øyelege på grunn av sviktende syn. Og det var her de anbefalte henne og ta MR av hode. Noe var galt! Det var da verden ble snudd på hodet.....Marianne fikk diagnosen: MS.
Skitt! Kommer vi til å miste Marianne? Det var den første tanken som gikk i hodet mitt. Samtidig som vi endelig fikk en forklaring på alt det vonde Marianne hadde vært igjennom. Marianne har hatt både dårlige og gode dager etter diagnosen. Men nå møter vi henne med forståelse og sympati på problemene i stedet for sinne og fortvilelse.

Hun er flink til å fortelle hvordan hun har det. Og hva hun går - og skal igjennom av behandlinger, og det er en god hjelp, og gir meg en trygghet. Det som er det beste med hele situasjonen, er at det virker som om Marianne har slått seg til ro med diagnosen, at det har gitt henne en ro og forståelse på alle hendelser hun har vært igjennom. Og det er en styrke jeg beundrer Marianne. Marianne har blitt gamle gode Marianne igjen

Love you

Klem Therese

Ja da skal jeg da prøve å skrive ned noe da og dette er ikke min sterke side. Men du og jeg har mange fine minner og jeg kan jo begynne å mimre fra begynnelsen.

Jeg husker min bestevenninne som en utadvendt og kreativ jente, med en høy og smittende latter. Du høres:).
Jeg husker det begynte i 1997. Du ble veldig forandret, redd for alt, angst for å gå ut, være ute.
Det jeg husker best var da vi var på sykehuset da datteren til vår felles venninne Mirjam ble født. Jeg husker hvor engstelig du var. Jeg husker også at du var konstant redd for å kaste opp. Jeg var selv gravid på dette tidspunktet, og hadde veldig lyst til å klappe til deg å si: «skjerp deg for faen».
Du besøkte meg en gang etter fødselen og det var siste gang du var på besøk hos meg mens datteren min ennå var baby.
Jeg husker at alt skulle dreie som om deg. Du kunne ingenting pga kvalmen eller skrekken for å kaste opp. Jeg hadde så lyst på ei venninne som ville være med på fest og reise på en helgetur innimellom. Eller bare det å være hjemme hos meg og, men det gikk jo aldri, vi måtte være hjemme hos deg. Men der kunne vi prate i timevis.
Men det året da jeg ble skilt og du flyttet på Tonsenhagen, så åpnet det seg en dør for deg. Vi begynte egentlig på nytt begge vi da, og du hadde bil. Du hentet meg og vi dro til deg. Jeg sov ofte hos deg men vi festet aldri, Jeg var småbarnsmor og vi fikk ikke så mye tid sammen bestandig. Men du kom hjem til meg å hjalp meg med mine barn. Og selv om du syns det var tøft så kom du.
Og så traff du Morten og fikk deg et nytt liv. Da følte jeg meg glemt på mange måter.
Årene gikk, og du kom deg ut i jobb. Du forandret deg. På mange måter begynte du å bli deg selv igjen
Jeg husker du ringte meg da de hadde funnet hvite prikker på hjernen din. Jeg så for meg det verste – inni meg tenkte jeg hjernesvulst, men kunne ikke nevne det. Men vi klarte da å prate det over til noe positivt. Husker også du ringte og sa de trodde det var MS eller flåttbitt. Jeg tenkte, «Gud, la det være flåttbitt...Please, bare la det være flåttbitt». Du virket ganske rolig, og håpet bare på et svar. Jeg var ikke rolig, for å si det slik.
Du ringte meg igjen da du fikk MS diagnosen. Da samtalen var over tenkte jeg lammelser, rullestol, død og det som verre er. Jeg hadde mange samtaler med din mor, som også var kjempe redd. Gud, hun gråt og var så redd for deg. Tenkte mye. Vi hadde mange gode samtaler om dette.
Du ble kjapt gravid og jeg ble så glad. Du hadde et kjempefint svangerskap og vi koste oss masse. Fin tid. Lille Dennis ble født, og jeg husket jeg var engstelig for at du skulle få noen ettervirkninger av MSèn etter svangerskapet. Men det gikk fint. Bare noen telefoner med at du var redd får at du mistet følelsen i armene dine. Da var jeg drit redd. Uff man tenker jo det verste og da.
Jeg har vært med deg når du har fått behandling på sykehuset. Og føler at jeg har blitt godt informert. Det har roet meg på mange måter. Nei det er nok masse jeg har glemt, men jeg husker redselen min og gråten som tok meg når du fikk MS.
Men nå glemmer jeg noen ganger at du har MS. Det er ikke noe du prater så mye om. Og vi går nå og fjaser og prater, og nå drikker vi jo vin også..hehehe

Du er min bestevenninne! Jeg er så stolt av deg og det du utfører<3

Glad i deg:)<3

Klem Linda