Til alle sammen!
Etter mitt forrige blogginnlegg hvor jeg adresserer NAV, har jeg fått en hel masse
tilbakemeldinger. Utrolig mange heia-rop, og jeg forstår at vi er mange i samme båt. Så dette er
et viktig tema å sette fokus på for oss med kroniske sykdommer.
Men jeg må få lov til å oppklare en ting. Veldig mange trodde at jeg faktisk hadde sendt dette
brevet til NAV, og er ventende på å vite hva Nav svarte på dette brevet.
Og jeg ble litt lei meg faktisk, for jeg skrev dette innlegget mest for å belyse et viktig tema,
også var jeg skikkelig forbanna. Noe jeg fortsatt er. MEN dette var aldri et brev som jeg FAKTISK
sendte til NAV. Men jeg har forstått i ettertid at jeg kanskje burde det. Så jeg beklager at jeg
var utydelig.
Men jeg har et bedre forslag. Skal man adressere et slikt tema, så må vi stå mange sammen. Det
holder ikke at en og en sender inn en og annen klage. Vi er nødt til å stå sammen i en slik viktig
sak. Det gjelder ikke bare oss med MS, men også andre som av en eller grunn har et handikapp,
og/eller kronisk sykdom, som gjør at deres arbeidskapasitet til tider er redusert. Men som på
ingen måte er klare for å gi seg selv tittelen ufør.
Skal man få bestemme selv når den dagen kommer , eller skal andre gjøre det? Skal det bare handle
om økonomi, eller skal det også handle om mennesker?
For det er jo faktisk mennesker det handler om. Er det noe jeg har opplevd etter å ha blitt syk,
er det at det meste rundt min MS handler om økonomi. Hva koster det jobben din hvis du er syk? Hva
koster det samfunnet hvis du er syk? Ikke glem hva medisinene dine koster, husk at vi er heldige
som bor I et land hvor ANDRE betaler for sykdommen din osv osv…jeg kan holde på i evigheter.
Og det er jo sant! Vi er en utgift for samfunnet. Vi og mange andre. Men jeg tør ikke engang å
tenke på hva vi ville ha kostet samfunnet hvis det ikke hadde funnets medisiner, hva vi ville
kostet samfunnet hvis vi alle skulle bli uføretrygdet?
Men, og det er et stort MEN…ingen av oss valgte dette?? Ingen vil vel være syke, og føle seg som
en byrde for samfunnet? De aller fleste av oss ønsker å fungere 100%, i jobb og som
menneske.
Jeg kjenner at jeg sliter med å avslutte dette innlegget, for det bobler opp både det ene og det
andre emnet i hodet her. Temaet ufør og økonomi er et sårt og viktig tema på en gang, og det er så
mange berørte der ute.
Jeg avslutter denne gang med å oppfordre oss alle til å stå sammen! Skal vi bli hørt, så må vi
tørre å snakke høyt. Høyt og tydelig!
-14.jpg)
Vi snakkes!
Klem fra Marianne.