Fatigue

Hallo alle sammen!
Det er nå ALTFOR lenge siden jeg har skrevet på bloggen. Veldig lei meg for det, men 2019 startet
ikke helt som jeg hadde ønsket.

Influensa

Som så mange andre, fikk jeg den berømte influensaen i slutten av november. Og som så mange
andre, tenker jeg jo at min influensa var mye verre enn alle andre sin, hahaha! Men herligheten så
dårlig jeg ble. Og den gikk jo aldri over. Hver gang jeg tenkte at nå går det fremover, ble jeg slått
rett i bakken igjen. Det passer min personlighet særdeles dårlig å være syk lenge. Jeg er kjempe dårlig
på å være syk i utgangspunktet. Eller det som skjer når jeg blir syk, er at jeg blir et aldri
så lite sytetroll fra helvete. Ikke fordi jeg er syk, men fordi jeg ikke blir bra fort nok, og analysering
av hvordan jeg føler meg, og at jeg ikke skjønner hvorfor jeg ikke blir bedre. Spesielt hvis jeg får
vondt i halsen, DA syter jeg. Og i følge min samboer, er jeg bedre på å føde enn å ha vondt i
halsen, hahaha!!

Fatigue - den kjipe følgesvennen

Men med denne influensaen fulgte det med en innmari kjip følgesvenn. Det kan hende noen av
dere har møtt denne følgesvennen før? Jeg var helt sikker på at jeg hadde vært i bekjentskap med
den før, men det må bare ha vært noen av dens mindre undersåtter. For denne gangen var det ikke
tvil. Jeg fikk hilse på selveste FATIGUE! HERREGUD! Jeg kan ikke huske at jeg har lagt inn noen som
helst søknad på å få audiens hos dette faenskapet. Ingen invitasjon er sendt ut.
Allikevel har den invadert meg. HELE MEG! Såpass mye at jeg sliter med a finne meg selv inne i all
denne tåka som fatigue har tatt med seg. Hjernen, kroppen og tilogmed følelsene føles lammet.
Ingenting fungerer. Den eneste følelsen som er komplett og tilstede er TRETTHET! Eneste fokuset
hjernen har er SOVE. Hvis jeg føler noe, så er det tomhet. Det er faktisk helt TOMT! Hele kroppen
føles deprimert . For ikke å snakke om hvor mislykket man føler seg. For man fungerer jo ikke.
Kroppen er invadert av dette monsteret. Jeg har absolutt ingen kontroll.
Det føles ut som en scene fra en eller annen skrekkfilm, når noen sier; skrik så høyt du vil, ingen
kommer til å høre deg uansett! Ingenting hjelper!
Jeg må innrømme at jeg ble og fortsatt er litt deprimert. Aldri har jeg følt å få slått luften ut av meg så
kraftig. Dette passer min personlighet ekstremt dårlig. Jeg har jo ikke ro i rompa til å ha kraftig
fatigue. Jeg er jo Marianne Multiskrulla Lillehagen. Hun litt hyperaktive, hun som skravler non-stop, og
hun som alltid er i godt humør.
Akkurat nå er jeg ikke henne. Akkurat nå er jeg invadert av et monster. Akkurat nå har jeg FATIGUE!
Og hvorfor skal det være så vanskelig å tillate seg å være sliten? Jeg syntes det er sååå vanskelig å
akseptere denne invasjonen. Syntes det er flaut å orke så lite. Flaut å måtte hvile hele tiden.
Det er heller ikke lett for de rundt meg å forstå hvor sliten jeg føler meg. Jeg føler meg jo mest av alt
lat. Ufrivillig lat.
Å tenke at jeg bare skal hvile litt etter at jeg har sendt guttungen på skolen, for så å våkne av at han
kommer hjem. Det er ikke den mammaen jeg ønsker at han skal møte. Jeg vil ikke at han skal se
mammaen sin fortsatt ligge i sengen i et mørkt rom når han kommer hjem. Og det var jo ikke planen
heller. Men jeg klarte ikke å våkne. « Unnskyld, gutten min», sier jeg. Og får svar fra min lille engel på
10 år: «Du må ikke glemme at du er syk vettu, mamma! Du må ikke glemme at du har ms».
Fantastisk vakkert sagt. Men jeg ble både rørt og sint på en gang. For det er ikke hans jobb å minne
meg på at jeg er syk. Det må jeg jo klare selv.
Å være samboer med en som konstant ser ut som hun akkurat har ramla ut av senga, er jo heller ikke
alltid enkelt. Være samboer med hun som glemte, eller ikke orket å handle, re opp senga, glemte
klærne i vaskemaskinen IGJEN, fordi jeg sovnet IGJEN.
Jeg må bare ta en dag av gangen. Lære å akseptere mine egne begrensinger, og lytte til kroppen.
Jeg føler at Fatigueń har begynt å pakke seg sakte, men sikkert ut av kroppen min. Men jaggu tar den seg god tid.
Jeg tror ikke det er siste gang jeg kommer til å få ufrivillig besøk av dette monsteret Fatigue. Det
virker som det trivdes godt i kroppen min, siden den ble så lenge, og brukte hele meg.
Men jeg håper det er lenge til neste gang, og at jeg er bedre rustet neste gang.
Og helt til slutt:
Jeg kan godt si at jeg ikke skal gå rundt å syntes synd på meg selv, og skjerpe meg. Men vet dere hva?
JEG SYNTES SYND PÅ MEG SELV! Jeg syntes faktisk dette er helt jævlig! Sånn! Der sa jeg det!
Ferdig snakka!
Og I`ll be back soon!
Gjesp og klem fra Marianne.