Jeg har sagt opp jobben min. Vet ikke helt om jeg føler meg modig eller livredd, eller litt av
begge deler. Modig fordi jeg slapp taket, og livredd for usikkerheten det fører med
seg.
Men jeg gjorde det, jeg sa opp jobben. En kort historie fortalt
langsomt!
Jeg var tilbake i jobb etter å ha vært sykmeldt i en periode, men følte aldri at jeg fant plassen
min igjen. Følelsen av å ikke høre hjemme, og å føle at man ikke gjorde jobben sin godt nok,
begynte å tære på energilageret mitt. Jeg følte meg kun sliten og deprimert etter endt arbeidsdag.
Helt til en dag, etter jobb, satt jeg i bilen og strigråt. Jeg følte meg totalt utslitt, uten
egentlig ha noen grunn til det. For jobben var det egentlig ikke noe galt med, det var jeg som var
i endring.
Jeg hadde endret meg, energien min hadde endret seg, og helsa mi hadde endret seg.
Jeg satt meg ned og forsøkte å lage et energiregnskap. Hvor, hvordan og på hva ønsket jeg å bruke
energien min på? Jeg forsøkte også å finne ut av hva jeg ønsket meg i livet. Hvor er jeg nå? og
hvor ønsker jeg å gå? Har jeg drømmer? Og har jeg i tilfellet tro nok på meg selv til å følge
disse drømmene?
Jeg kom fram til at jeg trenger hjelp. Hjelp til å sortere hodet litt, og finne ut av hvem jeg er
akkurat nå. Jeg er 42 år, og føler at kroppen løper i alle retninger, men jeg står jo helt
stille.
Jeg tok kontakt med en coach. Tenkte at dette var en quickfix. Men så feil kan man ta. Her var det
ikke noe dill og dall. Her var det ikke en terapaut med beina i kryss og med brillene på nesa. Jeg
fant fort ut at denne coachen mente alvor, og han forventet noe av meg, Han forventet at jeg
skulle ha forventninger til meg selv. Og kanskje var jeg ikke helt forberedt på akkurat det.
Han gikk rett på sak: «Hva skal du bli»? «Har du noen drømmer»? «Hva er målet ditt»? Det vet jeg
ikke, svarer jeg svakt. «Det er derfor jeg er her hos deg». «Da får vi vel finne ut av det da»,
sier coachen. Og han spør igjen, og igjen; «Hva skal du bli? Hva er målet ditt?». Han pusher og
pusher til jeg til slutt roper ut: «JEG SKAL BLI NOE STORT!»
Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket. Det sekundet da du husker på alt du hadde lyst til
å gjøre, alt du ville bli, men ikke turte, alle sperrene jeg hadde laget for meg selv.
Jeg er ikke helt sikker på om jeg vet helt selv hva jeg mente, da jeg ropte ut at jeg skal bli noe
stort. Men det belyste en del ting om meg. Og det ga meg lyst til å finne ut av mer om meg. Hvem
er Marianne, 42 år?
Jeg drømte alltid om å synge. Jeg skulle bli en stor sangstjerne. Jeg sang i band, og har alltid fått høre at jeg synger fint. Så hva var problemet? Hvorfor ble jeg ikke en stor sangstjerne? Av samme grunn som at jeg ikke ble alt annet man har drømt om på veien; Jeg hadde ikke nok tro på meg selv.
Men i sommer tok jeg et steg i riktig retning. Jeg møtte min frykt, og sto på en scene og sang
ved to anledninger. Jeg sto på scenen på Latter i Oslo og sang solo! Herligheten! For et rush!
Dette startet energiladeren min.
Og dette tar meg tilbake til dette med energiregnskap.
For noen av oss med MS så er energi et stort tema. Vi sparer, og vi lager energi. Men kanskje er
noe av den energien mange av oss trenger allerede inne i oss. Vi må bare lokalisere den, og bruke
den på de riktige tingene.
Jeg sier IKKE at alle skal si opp jobben sin!
Jeg har ennå ikke funnet ut 100% hvor ferden går videre nå. Men jeg er i endring, og jeg liker det, samtidig som det skremmer meg noe helt vanvittig. Jeg er bokstavelig talt livredd, men denne gangen så gir redselen meg energi, samtidig som den lammer meg totalt. Men det er spennende, og jeg har begynt å lage meg noen planer, så får tiden vise hva jeg får til. Men bloggen, ja den blir med meg, og alle dere også!
Snakkes! Marianne