Jeg har vært så heldig og få lov til å være med å snakke på kurs for nydiagnoserte på sykehuset.
Og jeg må si dette tok meg mange år tilbake. Tilbake til en tid med mange tanker, følelser og
redsler.
Jeg husker selv jeg var deltager på dette kurset. Jeg hadde hatt diagnosen i nesten to år, gått
gravid, og fått Dennis. Dette er nå 9 år siden.
Å delta på nydiagnosert-kurset, husker jeg som en skremmende følelse. Jeg hadde som sagt hatt
diagnosen i to år, og jeg hadde vært igjennom noen tanker og følelser.
Men i det momentet jeg tråkket over terskelen på det kursrommet, i det momentet jeg satt meg ned
ved bordet sammen med de andre, da kom det. Bekreftelsen! JEG HAR MS! JEG HAR FAEN MEG MS! Det var
ikke sånn at verden falt i grus, jeg hadde jo visst at jeg har diagnosen i to år, men følelsen av
virkelighet tok meg. Plutselig sitter jeg på kurs og lærer om en sykdom, en sykdom som JEG faktisk
har.
Jeg hadde ikke hatt så mange plager ennå, og nå satt jeg der, imens kursholderne opplyser oss om
den ene plagen etter den andre som jeg «kunne» få. Aldri, og jeg mener ALDRI har jeg vært så redd
for sykdommen min som akkurat da.
Jeg hadde med meg min kjære Morten, og jeg tror han også følte på det. Bekreftelsen, og redselen.
Men samtidig, var dette kurset noe av det beste som kunne skjedd meg.
Første dag på kurs var vanskelig og tung. Mye teori, og medisinske forklaringer som jeg ikke
skjønte bæret av. Men det var deltagerne, menneskene jeg traff på dette kurset, som gjorde hele
forskjellen. Jeg traff andre med alle de samme rare og «dumme» tankene og spørsmålene som meg. Jeg
traff mennesker som var redde, nysgjerrige, usikre. Men disse menneskene var også sterke, modige,
og glade. Og i løpet av dette kurset delte vi våre dypeste frykter og våre mest latterlige tanker
og øyeblikk. Vi gråt, vi lo, og vi fant også ut at vi var en livsglad gjeng som var glade i å kose
oss, og nyte et godt glass vin. Og vi fortsatte å holde kontakten etter kurset. Vi møttes en gang
i måneden. Var ute å spiste, og drakk selvfølgelig vin. Det har nå gått en stund siden jeg så noen
av de, men vi jobber med å samle gjengen. Så alt i alt, minnes jeg kurset som en god opplevelse.
Det var derfor en surrealistisk følelse å delta på nydiagnosert-kurs fra den andre siden av
bordet. Jeg så utover hun eller han som kanskje akkurat der og da, satt å kjente på bekreftelsen,
redselen, og følelsen av å ville forstå, men allikevel syntes det hele er vanskelig.
Det var rart og fint å være den som kunne fortelle de at ting ikke trenger å bli så galt. Og at
man har lov til å være glad, og det er lov til å være trist. Det var rart og fint, å kunne være
den som kunne forstå de litt bedre enn sykepleieren og legen, og det var det fineste i hele verden
å høre de åpne seg, og fortelle historiene sine. Det var en super fin opplevelse å få lov til å
bidra med mine erfaringer, uansett om vi var like, eller ulike. Og jeg håper jeg får muligheten
igjen.
Til ettertanke:
Sammenlignet med når jeg var på kurset, så var fokuset nå mye mer på kosthold. Mange endrer på livet sitt når de får diagnosen. De har endret kosthold, sluttet å spise kjøtt, gluten, melk, alkohol osv. Jeg skal ikke mene for mye om det, for alle liv er forskjellige. Men kjære dere! Ikke slutt å nyt livet. Ikke slutt å jakt på de gode opplevelsene, uansett hva det måtte være. Jeg nyter et glass vin når jeg skulle føle for det, og jeg tar meg fortsatt en god fest. Jeg prøver å leve så normalt som overhode mulig, og det håper jeg dere alle gjør på akkurat DERES måte.
Klem fra Marianne