Jepp! Sånn føles det. Som om noen har byttet ut hjernen min med en teflonpanne, og fylt den med bomull.
Hva har skjedd? Jo, jeg har vært sykmeldt. I flere måneder har jeg vært borte fra jobb. I flere
måneder, har hjernen vært alene.
Ikke uten grunn selvfølgelig, den trengte en pause, da kropp og hjerne ikke samarbeidet like godt,
og måtte fikses litt på.
Dagene går når man er sykmeldt, det hviles og rehabiliteres. På mange måter jobbes det litt da
også. Kroppen jobber med å bli bra, jobber døgnet rundt faktisk. Men det er ikke det hjernen
oppfatter. Den føler seg heeelt alene. Slik er det med meg i hvertfall.
Jeg liker å ha mange baller i lufta. Da føler jeg at jeg lever. Men denne gangen hadde jeg ikke
noe valg, hjernen måtte kobles av litt, og tillate seg hvile.
Men så kommer dagen da man skal tilbake på jobb. Endelig skal hjernen få lov til å jobbe igjen.
Men hva skjer? Den vil ikke skru seg på igjen! HALLO! De fleste som har vært langtidssykmeldt vil
nok kjenne seg igjen. Man gleder seg til å komme tilbake på jobb. Møte alle kollegaer, endelig
føle seg som et menneske igjen. Men den gode følelsen kom ikke. Jeg var tilbake, men det føltes
som om alt jeg hadde jobbet med før jeg ble sykmeldt var forsvunnet. Hvor var jeg? Hva har skjedd
imens jeg var borte? Hvor begynner jeg? Det føltes som om ingenting festet seg. Jeg hadde
teflon-hjerne. Helt ubrukelig. Sånn har det vært i noen uker nå. Men dette kan jo ikke fortsette.
Jeg må nok bare akseptere at jeg trenger litt tid på å vekke meg selv opp igjen. OK! Jeg er ikke
100%... ennå. Men selvfølgelig skal jeg bli det. Planen min nå er å ta en prat med sjefer og
kollegaer. Være ærlig mot de og meg selv, og sakte men sikkert fjerne teflonbelegget i hjernen.
Jeg tror ærlighet er nøkkelen til en fin og jevn vei tilbake i jobb, og tro på deg selv. Det har
jeg tro på i hvert fall.